Mahlers første symfoni med Blomstedt
Mahlers symfonier stiller det meste av annen orkestermusikk i skyggen. Men det var ikke lett å få den første til å sitte.
Gustav Mahlers symfoni nr. 1 ble urfremført i Budapest i 1889, med komponisten selv som dirigent for Budapest-filharmonien. Ved den første konserten ble verket presentert som et symfonisk dikt. Reaksjonene fra publikum var blandet og ikke overveiende positive. Komponisten som etter hvert skulle bli regnet som en av tidenes største symfonikere, strevde i årevis med å finne den rette formen på verket.
Til de neste fremførelsene skrev Mahler forklarende tekster som skulle hjelpe potensielt forvirrede tilhørere til å forstå hva musikken handlet om. Verket fikk tittelen Titan, tonedikt i symfonisk form, oppkalt etter en roman av den tyske forfatteren Jean Paul, og førstesatsen fikk overskriften «Naturen våkner etter en lang vinter». Men til Berlin-premieren i 1896 strøk han både tittelen, tekstene og andresatsen. Sluttresultatet med fire satser kalte han Symfoni i D-dur.
Trolig ønsket ikke Mahler å begrense tolkningshorisonten så sterkt som en slik forklarende tekst la opp til. Komponisten som skulle bli berømt for uttalelsen om at symfonien må romme hele verden og inneholde alt, hadde skapt et verk umåtelig rikt på varierte musikalske uttrykk, stemninger og stiler − og følelsesmessige muligheter. Verket som mange av de første lytterne − deriblant Mahlers senere kone Alma Schindler − rynket på nesa over, har blitt et av hans aller mest populære.
Innledningen av første sats kan tjene som et godt eksempel på hvor forskjellig ballast publikum har i dag sammenlignet med da symfonien ble uroppført. Få lyttere, om noen, ville i dag la seg provosere over den langstrakte A-dur-akkorden symfonien åpner med. Mahler bygde på Anton Bruckners neddempede, søkende innledninger, som igjen bygde på Beethovens niende. Men ingen hadde tatt det så langt ned og dratt det så langt ut som Mahler gjorde her.
Andresatsen er en frisk ländler, bygd over den østerriksk folkedansen; Mahlers svar på den tradisjonelle scherzo- eller triosatsen. Den tredje satsen innebærer et sterkt stemningsskifte til sørgemarsj, inspirert av folkeeventyret om jegerens begravelse og bygd over mollversjonen av barnesangen Fader Jakob. Fjerdesatsen, Sturmisch bewegt begynner med et voldsomt utbrudd og inneholder noen av de mest kraftfulle orkesterpartier som hadde vært hørt i en konsertsal.
Svenske Herbert Blomstedt er en legende på sitt felt; han var Oslo-Filharmoniens sjefdirigent på 1960-tallet og har siden hatt en usedvanlig karriere, blant annet som sjefdirigent i San Francisco, Dresden og Leipzig. Klaversolist Christian Ihle Hadland er en av Norges fremste pianister.
Konserten tas opp av NRK radio.
