Det er ikke vanskelig å tenke seg noe av fortvilelsen dette må ha skapt for en som levde både av og ikke minst for musikk, og etter denne krisen kan hans personlige kamp høres i nærmest all musikk han skriver. Beethoven var ikke komponist fordi han kunne være det. Han var komponist fordi han ikke kunne la være.
I sin første symfoni i år 1800, holdt Beethoven seg i stor grad til en konvensjonell wienerklassisk stil, etablert av komponister som Haydn og Mozart. Det er likevel tydelig at både form, musikalsk innhold og tempoene bærer bud om noe nytt, han bruser litt med fjærene, men revolusjonerende er den ikke.
Eroica, derimot, med premiere fem år senere, var så radikal, nyskapende og krevende, at det faktisk hersket usikkerhet blant musikerne om hvordan denne egentlig skulle spilles. Symfonien var det første store verket etter den personlige krisen, og den ble møtt med både rabalder, vantro og anerkjennelse. Den var markant lengre enn alle symfonier som var skrevet hittil, og den eksperimenterte også med form, idéer og temaer. Kritikerne mente den var uutholdelig for den vanlige musikkelsker, mens andre hyllet den som det mesterverket den har vist seg å bli stående som: et flaggskip i musikkhistorien, og et av de mest berømte verkene til giganten Beethoven.
Spillende leder: Richard Tognetti, fiolin
Arktisk Filharmonis symfoniorkester
