Vi åpner høstsesongen med den siste hiten fra «symfonienes far», Joseph Haydn. I tillegg får du høre brennhete Vikingur Ólafsson som solist i Mozarts klaverkonsert nr. 23. Men aller først får du høre musikk av en kjent rockegitarist med en fot på vei over i den klassiske musikken.
Det er nemlig Radioheads gitarist Jonny Greenwood som står bak konsertens åpningsverk Water. Etter flere vellykkede oppdrag som filmkomponist, ble han i 2012 invitert til å være «composer in residence» hos Australian Chamber Orchestra, noe som ledet til blant annet dette verket.
Et lignende opphold hadde Joseph Haydn i London i 1790-årene, da han ble invitert til å skrive intet mindre enn 12 symfonier til en konsertserie på The Kings Theatre. Den siste av disse, symfoni nr. 104, har for ettertiden blitt kjent som Londonsymfonien. Det er denne du her får høre med symfoniorkesteret, under ledelse av sjefdirigent Christian Kluxen.
Hayds symfoni nr. 104 var ikke bare hans siste under oppholdene i London, det ble også den aller siste han skrev. Urfremførelsen var også den svært populære Haydns farvel til Londonpublikummet.
Mozarts klaverkonsert nr. 23 er et verk med store kontraster.
– Når Mozart skrev i A-dur var han i et spesielt humør. Han gjorde det i flere av sine verk, og når du hører begynnelsen av dette tenker du at det er så vakkert at du nesten ikke kan tro det. Det føles som å se en blomst åpne seg eller å «inhalere» våren. Det er aldri tungt, alltid lett, som en begynnelse av noe vakkert. Som våren, sier Vikingur Ólafsson før konsertene i Tromsø og Bodø denne uka.
– Den første satsen har et veldig rørende andretema, som jeg alltid føler nesten er for personlig for en konsertsal, du har så lyst til å spille det hjemme med ved i peisen. Den andre satsen er jo berømt for sin skjønnhet, og blant det aller mest tragiske han skrev. Han skrev nesten aldri slik musikk, fordi han helt grunnleggende ville gi folk glede med musikken sin, både publikum på konsertene og til menneskene i livet hans. Slik var Mozart, det var derfor han nesten alltid skrev i dur, fortsetter den islandske stjernepianisten.
– Men i dette tilfellet skrev han i moll, og det bringer nesten tårer i øynene dine når du hører det. Du går inn i deg selv, og det kan noen ganger frambringe minner om smerte fra fortiden, slik det gjør for meg som pianist og for mange som hører det. Det er virkelig sterkt.
Men så snur alt:
– Ja, for hvordan følge opp noe sånt som den andresatsen? Jo, han skriver den gladeste og mest lekne 3. sats som finnes. Det er som om gleden er så stor at den er helt ute av kontroll, og hele satsen er som en jam-session, som en stor fest.
Og for å sammenfatte:
– Det går fra det introverte til det ekstroverte, og så fortsetter det til noen som er veldig ensom i universet til noen som har et party på en klubb. Slik var også Mozart, han kunne være intenst personlig, men ville også veldig være en sentral del av samfunnet og miljøene han var i, sier Vikingur Ólafsson.
Her får du altså høre verket med Vikingur Ólafsson, blant de meste ettertraktede pianistene i verden.
Omtaler som «Islands Glenn Gould» (New York Times) og «Den nye superstjernen på klassisk piano» (The Daily Telegraph) taler for seg. Det samme gjør utmerkelser som «Årets artist» hos Gramophone og «Årets album 2019» hos BBC Music Magazine.
Ólafsson spiller jevnlig med ledende orkestre verden over, og det er en sann glede å kunne ønske ham velkommen til Arktisk Filharmoni for første gang.
